En rovvilterstatning som er tuftet på en svensk modell vil, i enda større grad enn i dag, overføre resultatet av en feilslått rovviltpolitikk til beitenæringene.
Næringene har ikke politisk myndighet til å justere de nasjonale bestandsmålene, forvalter verken uttak av rovvilt eller midler til forskning, bestandsregistreringer eller forebyggende tiltak. En slik modell er i prinsippet en total ansvarfraskrivelse fra myndighetene i rovviltpolitikken.

Å dreie fokuset over fra å dekke dyr tatt av rovvilt til å belønne for å ha ynglinger i området sørger kun for at de nasjonale bestandsmålene, i enda større grad enn i dag, kun har symbolsk verdi.
Ved en erstatningsmodell, lik den svenske modellen, vil det ikke finnes noen faktorer som sikrer at bestandsregistreringene blir så gode at de virkelig beskriver den reelle virkeligheten som beitenæringene må forholde seg til i hverdagen. Det vil heller ikke være noen beveggrunner til å kartlegge, forske på rovvilts adferd og sørge for jaktuttak som holder bestanden i forhold til måltallene. Og de som sitter igjen, som et enda større matfat for rovvilt, er beitenæringene.

De nasjonale bestandsmålene må følges opp med bedre og sikrere bestandsregistreringer, inkludering av næringenes kunnskap i forvaltning av rovvilt, mer effektive jaktuttak og mer forskning på rovvilts adferd og konsum.

Allerede i dag forvaltes rovvilt på et grunnlag som beitenæringene ikke gjenkjenner i sitt daglig virke, og erstatningene dekker langt fra næringenes reelle tap av dyr tatt av rovvilt.
Arbeiderpartiet ser at rovvilt har en naturlig plass i vår fauna, men rovviltstammen må også være i balanse i forhold til næringene som har dyr på beite. Vi kan ikke fortsette å redusere disse næringene til ekskrement -og hårplukkere og et lettvint matfat for rovviltet!