Hvorfor dette hatet.
Jeg er skremt over holdningene som viser seg når det gjelder noe som angår Sametinget eller det samiske folk blandt annet i Finnmark Dagblad. Det er som å hive bensin på et bål, når ordene blir nevnt. Går man inn på en diskusjon der, blir man raskt sablet ned av hatets sverd. Jeg skjønner ikke hvordan man skal komme dette til livs. Kansje man skal spørre de hatefulle og sinte, for det er det de betegner seg som, hva de egentlig ønsker skal skje med den samiske befolkningen. Jeg vet ikke om jeg tør. Er antaglig redd for svaret som kommer. De som diskuterer ønsker at man skal dokumentere alt man sier, men selv slenger de rundt seg med påstander. Samer er et folk som kommer til å være i Norge i like lang tid som vi har vært her fra før. Vi blir ikke borte. Jeg kan også være stolt over mitt kvænske opphav. Man må være sterk hvis man skal stå i sine røtter og forsvare sitt opphav.
Vi prøver å bevare språket og kulturen vi har hatt med oss i generasjoner. Min bestefar brente kofta si i ovnen en dag han kom fra jobb. Han ble så mye mobbet at han ikke ville at dette skulle skje med egne barn. Ingen av hans barn har kofte, med unntak av tanta mi, som fikk det i voksen alder. Jeg har fått meg kofte nå. Min eldste sønn ønsker seg kofte. Bestefar hadde vært glad for å se de endringene som skjer. Jeg er sikker på at han er stolt nå.
Jeg vil også være stolt over den kulturen jeg kommer fra. Jeg vil at mine barn skal være stolte over det. Det er ikke lett, med det hatet som florerer der ute. Vi gir allikevel ikke opp. Aldri.